For større undersøkende prosjekter som går over tid, med publisering til slutt.
Dette er den klassiske SUJO-modellen. Her er tre viktige verksteder eller møter: oppstart-, midtveis- og sluttmøte. Den andre modellen er en nedskalert og justert variant, tilpasset undersøkende journalistikk i nyhetsløpet (Se 2.3 Graving i nyhetsbildet).
I forkant av verkstedet er det gjort innledende research og det er tatt en beslutning om at prosjektet skal satses på.
Målet med møtet: Å kna idéen og fordele ansvar slik at alle involverte får en felles forståelse av oppgavene i prosjektet og det lages en plan for fremdrift og publisering. Viktig i møtet er også gjennomgang av sjekklister, diskusjon av sentrale temaer og etablering av mappestruktur.
Disse deltar i møtet: Journalister og eventuelle sentrale utvikler- og fotoressurser, reportasjeleder og redaktør/delegert redaktør. I vår kartlegging av hva som hindrer og fremmer undersøkende journalistikk, ser vi at graveprosjekter må forankres hos redaksjonsledelsen fra start for å komme i mål. Derfor mener SUJO at redaktør/delegert redaktør bør delta i alle tre møtene (Se 3.0. Graveledelse).
I oppstartmøtet er det viktig at alle deltakere lufter mulige etiske utfordringer og problematiske bindinger vedkommende kan ha i saken. Er der slektskap eller vennskap, verv eller dobbeltroller som gjør at det kan stilles spørsmål ved uavhengighet eller troverdighet til enkeltmedarbeidere eller redaksjon? Alt skal på bordet og redaktør avgjør hvordan utfordringene skal løses.
En deltaker i møtet har ansvar for å notere underveis i møtet. Møtereferatet lagres i prosjektmappen der all sentral informasjon i prosjektet lagres. Omfang på dokumentasjon og tilgang for deltakere er tilpasset prosjektet (Se 2.1 Mappestruktur).
SUJO har utarbeidet flere alternative sjekklister til bruk i oppstartverkstedet for å kvalitetssikre utviklingen av en undersøkende idé. Under presenteres disse. Redaksjonen kan gjerne bruke disse alternativene som inspirasjon til å utarbeide egne sjekklister, tilpasset sin redaksjon og sine prosjekter.
Sjekkliste 1:
Sjekkliste 2:
Ikke alle spørsmål trenger å besvares positivt i møtet, men potensialet bør være der.
Kilder, metoder og etikk bør diskuteres allerede i oppstartsmøtet.
Prioriter gjerne kilder etter viktighet og tilgjengelighet (for eksempel ved nummerering: 1,2,3) og fordel hvem som har ansvaret for å følge opp de ulike kildene. En prioritert kildeliste gir researchen retning og gjør det enklere å skalere arbeidet opp eller ned, avhengig av ressurser til rådighet. Husk: Kildemengde og kildebredde er ikke det samme. Det hjelper ikke med mange kilder hvis kildebredden er liten. Et eksempel: På forskjellige fagfelt kan det være faglig uenighet, og ved bruk av kilder i kun en faglig leir kan journalistikken farges av dette. Diskusjon om kildebredde er derfor vesentlig i et oppstartverksted.
Alle kilder skal utsettes for omfattende kildekritikk og opplysningskontroll. Dette gjelder også nøkkelkilder, som ofre for potensiell urett og overtramp, som prosjektet i utgangpunktet har sympati for. Historier og påstander må ettergås i detalj, slik at de kan stå imot eventuelle kritiske motstemmer som kan komme etter publisering.
Vi ser at det i noen saker kan være hensiktsmessig å ta kontakt med aktørene som utsettes for kritikk tidlig i arbeidsprosessen. I en del andre tilfeller må selvsagt denne kildekontakten vente, for eksempel i saker der andre kilder kan bli utsatt for press eller informasjon kan forsvinne. Men ofte kan journalister ta kontakt med de som utsettes for kritikk tidligere enn man tror. Vår erfaring er at prosessen med tilsvar eller samtidig imøtegåelse blir gjort for sent i en del prosjekter, og at målet er å unngå fellelse etter Vær Varsom-plakatens 4.14 og 4.15. Tar redaksjonen tidligere kontakt kan man få bekreftet aller avkreftet essensielle faktaopplysninger og avklart potensielle misforståelser som kan være avgjørende for prosjektet. Å vise nysgjerrighet for den andre parts perspektiver og motiver kan også gi en mer sannferdig og nyansert journalistikk.
SUJO anbefaler at man i den grad det er mulig prøver å unngå e-post-intervjuer (Magnus, 2022a). Journalister og redaktører forteller oss at stadig flere aktører i forvaltningen og samfunnet for øvrig ikke vil stille til intervju og heller vil ha spørsmålene på e-post. Godtar man dette, risikerer man å gi kildene for mye kontroll. E-post-intervjuer gjør det lettere for kildene å ikke svare eller å misforstå spørsmålene med vilje. Oppfølgingsspørsmål blir også mer utfordrende. Ved e-post-intervju kan kilder lettere trenere svarfrister, stille krav om at svarene gjengis i sin helhet og i verste fall delegere svaret til advokater eller informasjonsmedarbeidere som er perifere aktører i saken. SUJO anbefaler derfor at redaksjoner, i den grad det er mulig, møter opp fysisk hos kilder som utsettes for undersøkende journalistikk, enten uanmeldt eller ved å varsle kildene på forhånd. Gjør kildene seg utilgjengelige? Nekter de å møtes ansikt til ansikt? En løsning kan være å vise frem arbeidsprosessen til publikum, og presentere hvilke muligheter kilden har fått til å svare på kritikk og imøtegå påstander og hvilke betingelser kildene har ønsket for å stille. Nekter kilder å stille til intervju, bør dette presiseres i saken.
Vanlige journalistiske metoder er kildeintervjuer, dokumentinnsyn, sammenstilling av data og lesing av forskning. Ha gjerne en idédugnad på ulike metoder dere ønsker å bruke i prosjektet. “Metode” forståes her som “planmessig fremgangsmåte”, eller et “middel” man kan benytte for å oppnå et klart definert mål. Metode er altså ikke et mål i seg selv, men et verktøy for å nå et mål: nemlig god journalistikk. Graveprosjekter som begynner med et mål om å bruke en bestemt metode, som maskinlæring eller spaning kan møte uforutsette utfordringer underveis. SUJO mener at metoden bør komme som en konsekvens av saken, kildene man har til rådighet, opplysningene man jakter og hva man ønsker å oppnå med graveprosjektet, ikke omvendt. Ellers oppfordrer SUJO til å tenke kreativt om metode: Hvilke nye metoder kan brukes, og hvilke metoder kan kombineres?
Noen av de mest vellykkede graveprosjektene i Norge de siste årene har kombinert spennende nye metoder med mer tradisjonelle tilnærminger til undersøkende journalistikk. For mindre redaksjoner med begrensede ressurser er det viktig at metodebruken ikke blir mer komplisert enn den trenger å være. Å utvikle nye, avanserte metoder for informasjonsinnhenting og analyse kan være dyrt og tidkrevende. Et kontrollspørsmål man bør stille seg selv i denne fasen er derfor: Hva er enkleste veien til målet? Av og til kan en telefon til sentralt plasserte kilder være en bedre fremgangsmåte enn å bygge et stort datasett.
Står man fast metodisk og trenger inspirasjon, anbefaler vi at man besøker nettsidene til SKUP eller Espen Sørmo Strømmes søkbare nettside SKUPtube. Her ligger metoderapportene fra SKUP og Data-SKUP åpent og tilgjengelig som inspirasjon for alle.
Målet med møtet: Å sikre at prosjektet er i rute og kvalitetssikre siste del mot publisering, å justere eller endre kurs. I noen tilfeller kan midtveismøtet ende med at man skrinlegger prosjektet. Før midtveismøtet bør det foreligge et foreløpig utkast til sak. Utkastet bør være så gjennomarbeidet at deltagerne ser hvilket arbeid som er gjort og hva som gjenstår.
Dette gjøres i møtet:
SUJO mener at alle undersøkende prosjekter trenger en djevelens advokat. Djevelens advokat bør være en kritisk og erfaren kollega som ikke står midt i det journalistiske saksfeltet (Magnus, 2022b). Personens oppgave er ikke å være negativ og slakte saken. Djevelens advokat skal være en kritisk og konstruktiv hjelper. I grupper som kjenner hverandre og saksfeltet godt, og som er investert i saken, kan tunnelsyn oppstå og kritiske stemmer stilne. Djevelens advokat har derfor en klart forhåndsdefinert oppgave: Å stille de vanskelige og ubehagelige spørsmålene, men også å reise alternative hypoteser. Vedkommende har en definert rolle med et tydelig mandat – som alle involverte kjenner. Rollen kan utøves av både journalister og redaktører. Det er viktig at denne personen ikke skal erstatte reportasjeleders rolle. Djevelens advokat skal representere et utenforblikk der arbeidet til journalister og reportasjeleder skal vurderes kritisk.
I evalueringen (2023) etter Baneheia-dekningen, i regi av Fritt Ord og Norsk Presseforbund, formulerte en arbeidsgruppe bestående av journalister og redaktører flere læringspunkter. Et av dem var: «Vær på vakt mot forutinntatthet og tunnelsyn. Unngå bekreftelsesfella, spesielt i saker som kan virke opplagte». Utstyr alle større saker med en «kald hjerne» eller en djevelens advokat, er en av anbefalingene som følger. Denne personens rolle innebærer altså å hele tiden spørre: hvordan vet vi egentlig det vi vet og påstår?
Enkelte redaksjoner benytter seg av djevelens advokat allerede i oppstartmøtet, noen først i sluttmøtet. SUJO foreslår å introdusere djevelens advokat-rollen i midtveismøtet. Er man redd for å igangsette retningsløse og usikre prosjekter er det et alternativ å gjøre det i oppstartmøtet. Ulempen med å bruke djevelens advokat så tidlig, er at man kan drepe gode idéer allerede ved fødselen og dermed gå glipp av saker som har potensiale til å bli store og viktige avsløringer. De beste og mest hardtslående sakene kan være usikre og ulne i en tidlig fase. Derfor er det viktig med is i magen i en tidlig fase. En ulempe med å introdusere rollen seint, er at det kan komme opp viktige innspill som forsinker publisering.
Det siste fastlagte møtet i SUJO-modellen for tradisjonelle graveløp er sluttverkstedet.
Målet med møtet: Å kvalitetssikre materialet som skal publiseres med en linje for linje-gjennomgang. Vær varsom-plakaten er her sentral. Videre skal man lage en plan for publisering og oppfølginger, samt avtale møte for evaluering og gjennomgang.
Disse deltar i møtet: Journalister og andre med ansvar for innholdet i saken, reportasjeleder og redaktør/delegert redaktør.
Før verkstedet får alle deltakere tilsendt endelig utkast til materialet som skal publiseres, i tilstrekkelig tid slik at alle kan gå nøye gjennom innholdet på forhånd. I møtet skal alt materiale høres/ses/leses gjennom, setning for setning, linje for linje. Husk å også sjekke bilder, bildetekster, grafikker, frontinnganger, etc. En deltaker utpekes som høytleser.
Vi minner også om spørsmålene man bør stille som går spesifikt på de etiske sidene av historiefortellingen:
Det er viktig at de som er involvert i prosjektet har godt samarbeid med resten av redaksjonen før, underveis og etter publisering. SUJOs erfaring er at dette ikke alltid skjer. I noen tilfeller er det uklart hvem som har ansvar for fronting og oppfølgersaker. I andre tilfeller slippes gravesakene i fanget på uinnvidde kolleger med det resultat at prosjektet ikke får den hjelpen det trenger i publiseringsfasen. SUJO anbefaler å ha et overleveringsmøte før første publisering, for å utveksle nødvendig informasjon om sakene og for å fordele viktige arbeidsoppgaver. Ikke minst kan det være viktig å dele etiske vurderinger som kan være kontroversielle og gi innspill om ting det er spesielt viktig å passe på i publisering og oppfølging. Dette gir både trygghet og eierskap til prosjektet i redaksjonen.
Ledelse er spesielt viktig i denne fasen for å koordinere ressurser, motivere medarbeidere, fordele oppgaver, forankre i redaksjonen og sikre god og synlig publisering (Se 3.2.3 og 3.2.4).
Jeg tror nok at det er en tendens til å sette bremsen på tidligere hvis man ser at man enten får kritikk for prosjektet, eller at det ikke får noen oppmerksomhet i det hele tatt (journalist).
Mange tror at arbeidet er over når den store avsløringen endelig er publisert. Men det er det ikke. Husk at når saken er publisert og de involverte i prosjektet gjerne er slitne og lei etter mye hardt arbeid, så får publikum saken servert for første gang. Vårt råd er å lage to eller flere oppfølgingssaker klare før publisering av første sak for å skape videre fremdrift i prosjektet. Dette kan gi redaksjonen pusterom, samtidig som man holder en viss kontroll over den videre utviklingen av saken.
«Følg spor til bunns» er et annet råd i denne fasen. Hvilke momenter kom man ikke helt i mål med i første fase? Hvem er egentlig de ansvarlige? Hva har de gjort eller ikke gjort? Hva er økonomiske implikasjoner av avsløringen? Juridiske? Menneskelige? Hvor skal listen ligge for oppfølgingssaker? Dette er noen viktige spørsmål å stille i denne fasen for å få maksimalt ut av arbeidet. Her gjelder det å ikke gå lei eller gå seg vill, men å holde retningen tydelig og motivasjonen oppe.
I denne fasen kan man igjen ta i bruk rollen som djevelens advokat og spørre:
Presseetikken er tydelig på dette redaktøransvaret, blant annet når det gjelder saklighet og omtanke i innhold og presentasjon, respekt for menneskers egenart og identitet og å være oppmerksom på faren for forhåndsdømming. Norsk presse har ingen overredaktør-myndighet som har ansvaret for den samlede medieoppmerksomheten for en person eller institusjon. Det er opp til hver enkelt redaktør å vurdere disse spørsmålene opp mot sin egen journalistikk. Norsk Redaktørforening har høsten 2024 (Nybø & Husøy, 2024) bedt journalister og redaktører om i større grad å ta inn over seg den kraften det samlede medietrykket med massiv og kritisk medieoppmerksomhet kan ha på enkeltpersoner.
En viktig del av oppfølgingsarbeidet, særlig hos de største mediene, er å synligjøre konsekvensene av journalistikken. Hvor mye innsats man legger ned i denne fasen kommer selvsagt an på hvor viktig det er for redaksjonen å få konsekvenser av journalistikken. Noen redaksjoner har et uttalt mål om å lage journalistikk som gir konsekvenser. Andre er tilfredse med å vise frem et misforhold eller et overgrep, og så er det opp til samfunnet og ansvarlige myndigheter å ta det videre. Det er uenighet blant journalister om de eksplitt skal argumentere for endringer i samfunnet eller om det skal være opp til publikum å reagere på journalistikken (Lanosga & Houston, 2017).
Hos SKUP er nyhetsverdi, ny metode og konsekvens de tre viktigste kriteriene man må oppfylle for å ha mulighet til å lykkes i konkurransen. Prosjektet skal vise «at forholdene som avdekkes fører til konkret endring. Og at urett eller feil kan bli rettet, hvis det er mulig», heter det i kriteriene. Hvem som skal gjøre disse endringene spesifiseres ikke. Hvis det er andre samfunnsinstitusjoner enn journalistikken, er suksessen til prosjektet i stor grad avhengig av handlingene til andre. Hvilken oppfatning redaksjonsledelsen har om disse spørsmålene og hvilken definisjon av undersøkende journalistikk redaksjonen legger til grunn, er avgjørende både for oppfølgingsarbeidet etter første publisering og hvordan man evaluerer resultatene av journalistikken til slutt.
Motiverte journalister er en nøkkelfaktor for å få til undersøkende journalistikk. I denne fasen av arbeidet er journalister gjerne slitne etter mye jobbing over lang tid med et sakskompleks. Samtidig kan kolleger og ledere forvente en opplagt medarbeider med nye ideer – de har jo tross alt “hatt fri til å grave”, som er holdningen flere journalister forteller at de møter. Det er viktig å snakke om hvordan overgangen fra graving til nyhetsjobbing skal skje på en god måte (se 3.2.4).