SUJOs oppdrag er å styrke den undersøkende journalistikken i Norge. Senteret har et spesielt ansvar for å bidra til kompetanseheving i lokale, regionale og mindre medier. I tråd med dette mandatet har vi utviklet Gravebasen - En hjelper til undersøkende journalistikk. Gravebasen er ment som et digitalt læreverk for journalister, ledere og redaksjoner som enten ønsker å komme i gang med undersøkende journalistikk eller å videreutvikle sin kompetanse på graving.

Innholdet i kunnskapsbasen er et resultat av SUJOs posisjon i skjæringspunktet mellom det journalistiske praksisfeltet og akademia. Siden oppstarten i 2018 har vi systematisert og analysert egne erfaringer og journalisters og redaksjonelle lederes evalueringer fra verksteder og undersøkende prosjekter der senteret har vært involvert. Sammen med forelesninger og verkstedsmateriale, forskningslitteratur og en rekke dybdeintervjuer med journalister og redaksjonelle ledere, utgjør dette et rikt datamateriale som samlet sett ligger til grunn for våre anbefalinger og råd.

Prosjektet hadde ikke vært mulig å gjennomføre uten viktig økonomisk støtte fra Fritt Ord og Norsk Journalistlag og de journalistene og lederne som har delt sine erfaringer med oss.

Kunnskapsbasen inneholder en rekke konkrete forslag til hvordan man kan organisere og gjennomføre undersøkende journalistikk, i både større og mindre redaksjoner. Vi har gitt praktiske råd og tips til hvordan utvikle en tilpasset undersøkende metodikk. Vi har presentert sjekklister og kontrollspørsmål som skal forhindre etiske overtramp og alvorlige feil, og vi har presentert relevante perspektiver fra faglitteratur og forskning som kan gi en dypere forståelse av ulike aspekter ved undersøkende journalistikk. Målet har vært å lage en kunnskapsbase, som i sum kan bidra til å avmystifisere og allmenngjøre denne viktige formen for kritisk samfunnsnyttig journalistikk. Vårt håp er at kunnskapsbasen vil føre til mer og bedre undersøkende journalistikk i Norge.

Vi gjentar her noen av våre viktigste poenger:

1. Lokale og mindre medier må lage undersøkende journalistikk tilpasset deres arbeidshverdag. Det er mulig å grave i mindre redaksjoner, selv om det journalistiske mandatet og rammebetingelsene er annerledes enn i riksmediene. Dette fordrer at man som redaksjon utarbeider en felles forståelse for hva undersøkende journalistikk er. Definisjoner, og de felles forestillingene journalister legger i dem, er viktige for organisatorisk koordinering og sosial samhandling.
2. En systematisk arbeidsmåte og felles metodikk bidrar til bedre journalistikk. En inndeling av gravearbeidet i tre faser - oppstart-, midtveis- og sluttfasen - gir journalister og graveledere retning, struktur og trygghet som sikrer at prosjekter blir utviklet på en systematisk måte og kommer kvalitetssjekket i mål. Sentralt i de tre fasene er tre verksteder, eller arbeidsmøter, som sikrer fremdrift og sikker publisering.
3. Graving og breaking trenger ikke settes opp mot hverandre. De beste resultatene oppstår når disse journalistiske satsningsområdene kan sameksistere på en konstruktiv måte. Redaksjoner kan bruke innspill fra løpende nyhetsdekning og journalisters daglige dekningsområder til å utvikle større graveprosjekter. Samtidig kan metodikk fra undersøkende journalistikk brukes til å forbedre nyhetsjournalistikken. Spesielt for mindre medier med høyt produksjonspress og få ressurser, kan det være fruktbart å grave mer i det ordinære nyhetsløpet fremfor å forsøke seg på større adskilte prosjekter.
4. Ledelse er en av de viktigste faktorene for å lykkes med graving. Viljen og evnen til å prioritere undersøkende journalistikk starter på toppen av organisasjonen, på konsernnivå. Reportasjeledere som setter sammen gode team, har detaljkunnskap om saken, er veileder og sparringspartner for journalistene underveis, er viktig for om et undersøkende prosjekter kommer vellykket i mål eller ei. Dårlig og fraværende ledelse kan hindre og sabotere undersøkende journalistikk.
5. I det vi kaller avansert graving, er det viktig at alle teknologiske operasjoner underlegges samme kildekritikk og faktasjekk som menneskelige og analoge kilder. Ved bruk av KI-teknologier i undersøkende journalistikk bør redaksjoner tenke grundig gjennom hvorfor man skal bruke det. Kanskje finnes det en enklere og mer hensiktsmessig vei til mål? Metodevalg i undersøkende journalistikk må komme som en konsekvens av saken, ikke omvendt.
6. Kunnskap om avansert digital research og ulike former for undersøkende datajournalistikk er helt essensielt for at mediene skal kunne løse sitt samfunnsoppdrag i et stadig mer KI-drevet og datafisert samfunn. KI-teknologer er ikke bare journalistiske arbeidsverktøy. Siden kunstig intelligens allerede har stor innvirkning på styringen og innretningen av samfunnet, må det også bli et kritisk journalistisk dekningsområde. Det journalistiske potensialet er stort. Men det krever at man har god kunnskap om forskjellen på ulike KI-teknologier, KI-forskning og, ikke minst, innsikt i hvordan teknologi og samfunn er gjensidig konstituerende.

Undersøkende journalistikk trenger ikke være så omfattende, teknologisk og vanskelig. Selv om kunnskapsbasen kan leses som et sammenhengende argument for viktigheten av økt profesjonalisering, mer systematisering, bedre organisering og tydeligere koordinering, så er vi ikke blinde for at dette i sum kan gjøre den undersøkende journalistikken mer byråkratisk, instrumentell og langsom.

Journalister og redaksjonelle ledere må ikke glemme hva som er den journalistiske kjernevirksomheten: å avsløre kritikkverdig forhold i samfunnet gjennom selvstendige sannhetssøkende undersøkelser. Dette er ikke mulig uten menneskelige kilder, inngående tematisk kunnskap, journalistisk teft og redaksjonell støtte. Dette har ikke endret seg med fremveksten av nye teknologier slik som generativ kunstig intelligens. Snarere tvert imot. Det menneskelige ved journalistikken har aldri vært viktigere enn nå.