Undersøkende journalistikk er det vi driver med hele dagen. Hver dag (redaksjonell leder, lokalavis).
I SUJOs kartlegging av den undersøkende journalistikkens vilkår i Norge ser vi at det graves mer i lokale og regionale medier enn det man kan få inntrykk av, spesielt hvis man kun tar utgangspunkt i statistikk over innsendte bidrag til SKUP. Mange mindre medier driver med journalistikk som inneholder undersøkende elementer, enten i form av avsløringer, kildebredde og metodekombinasjoner. Målet og motivet med den lokale undersøkende journalistikken kan være mer beskjeden enn det vi finner hos de største mediene, men den sannhetssøkende innsatsen er både mer kritisk og aktiv enn det forskningslitteraturen og bransjedebatter indikerer (se også Danielson & Nykvist, 2023).
Det skjer gravejournalistikk i de mindre avisene også, selv om de ikke kommer på SKUP. Så hvorfor er de ikke på SKUP? Det er jo den tida, da, som er problemet. Men så er det jo bedre å bruke tida på å lage undersøkende journalistikk, enn å skrive rapport om hvordan man har gjort det, mener jeg (redaksjonell leder, lokalavis).
En måte å drive med undersøkende journalistikk i mindre medier, er å integrere graving som en del av det ordinære løpende nyhetsarbeidet. Tilnærmingen handler kort fortalt om å identifisere potensielle graveprosjekter i nyhetsbildet og å oppskalere til flere og/eller større saker. Modellen skiller seg fra den klassiske SUJO-modellen med oppstart-, midtveis- og sluttverksted, og inneholder et kortere oppstartmøte, hyppige og korte møter med avsjekk og avklaringer underveis, samt en linje for linje-sjekk til slutt.
Som nevnt i første del (Se 1.3.3) blir gjerne breaking og undersøkende journalistikk sett på som motsetninger i mange redaksjoner. Breaking handler om å produsere mange saker og være først på store nyhetshendelser, mens undersøkende journalistikk handler om å grave frem tidkrevende, ressurskrevende og eksklusive egen-saker. Til en viss grad er dette et karikert bilde, men vi ser at en slik tenkemåte eksisterer i norske redaksjoner. Spesielt hos de som eksplisitt uttaler at de ikke holder på med graving. SUJO mener at en slik enten/eller-holdning er et stort hinder for undersøkende journalistikk i lokale og regionale medier. Undersøkende journalistikk er ikke det motsatte av breaking-journalistikk. Det er mer presist å si at det er en videreutvikling og utviding av arbeidsmetodene som brukes i løpende nyhetsdekning (Se 1.3 Organisering av graving).
Det er mange grunner til å jobbe undersøkende i det løpende nyhetsbildet. En åpenbar grunn er, som vi allerede har nevnt, at sakene og ideene finnes her. Tar man utgangspunkt i det man jobber med til daglig har journalisten som regel forkunnskaper og kildegrunnlag som gir et mye bedre utgangspunkt enn om man bestemmer seg for å gå inn i et helt nytt og fremmed stoffområde.
Å grave i nyhetsbildet handler om å gå bakom nyhetene og sette de inn i en større sammenheng der man forsøker å forklare gjennom egne journalistiske undersøkelser hvorfor aktuelle hendelser skjer og hvordan de kunne skje. En annen fordel med å grave i nyhetsbildet, er at sakene ofte allerede har en iboende nyhetsverdi. For mens man i mer tradisjonell undersøkende journalistikk setter dagsorden selv, så handler graving i nyhetsbildet mer om å utvide dagsorden satt av andre. Man trenger med andre ord ikke å argumentere for hvorfor sikkerheten på bybanen i Bergen eller overforbruk i et fylke er viktig for allmennheten, når dødsulykker og skolenedleggelser spiller seg ut i offentligheten.
En tredje fordel med å grave i nyhetsbildet er at sakene kan få en utvidet verdi og kvalitet selv om de nødvendigvis ikke ender som fullverdige graveprosjekter. Igjen handler det om hvordan man definerer undersøkende journalistikk og hvordan man avgrenser målet med gravingen. Legger man de mest konservative definisjonene til grunn, så sier det seg selv at mye såkalt “hverdagsgraving” ikke vil oppfylle kravene til undersøkende journalistikk. Hvis man derimot tar høyde for at det finnes en glidende overgang mellom ambisiøs gravejournalistikk på den ene siden og enkilde-journalistikk i form av videreformidling av X- (tidligere Twitter)-meldinger på den andre siden, så ser man at det finnes et stort rom mellom disse to ytterpolene. Her finnes det mange muligheter for å lage god og grundig journalistikk. Setter man f. eks som et minimumsmål at man alltid skal gjøre egne journalistiske undersøkelser på tips og saker som oppstår i nyhetsbildet, vil man heve den samlede kvaliteten på det journalistiske produktet, uavhengig om man klarer å utvikle graveprosjekter eller ei.
For å klare dette må det samlede produksjonspresset på den enkelte journalist ned. Journalister og redaktører vi har intervjuet, forteller at måltall og krav om en bestemt mengde saker hver dag er et hinder for undersøkende journalistikk. Etter SUJOs syn ligger det et uutnyttet potensiale for graving i det løpende nyhetsbildet. Det er et viktig lederansvar å prioritere ressursene slik at man på den ene siden har et oppdatert nyhetsnettsted, samtidig som man også gir enkeltjournalister tid og tillit til å videreutvikle saker underveis. Litt for ofte publiseres det saker som hadde blitt bedre om journalisten kunne gått en runde til, enten med innsyn eller annet kildearbeid. Skal man lykkes med å grave i nyhetsløpet er det helt essensielt å finne balansen mellom kvalitet og kvantitet. Her finnes det imidlertid ingen oppskrift å følge. Det viktigste fra et ledelsesperspektiv er å være bevisst på hvordan man fordeler mengden og typen arbeidsoppgaver, samtidig som man gir journalistene tillit og oppmuntring underveis (Se 3.0 Graveledelse).
Det siste vi vil nevne i forbindelse med graving i nyhetsløpet er det vi kaller “publisering som metode” (Libell, 2024). I noen graveprosjekter er det nødvendig eller ønskelig å publisere fortløpende, enten fordi man håper at det kan generere nye tips eller kilder, eller fordi man ønsker å fremprovosere en reaksjon fra den eller de man undersøker.
Uavhengig om man utvikler et graveprosjekt fra en sak i det ordinære nyhetsløpet eller publiserer et ordinært graveprosjekt som en rekke kortere nyhetssaker, kan modellen vi har utviklet for graving i nyhetsløpet være relevant. Til forskjell fra den allerede nevnte tradisjonelle SUJO-modellen, legger denne modellen opp til en mer løpende dialog mellom journalist og nærmeste leder.
Kort oppsummert: Graving trenger ikke være store prosjekter på siden av nyhetsdekningen, men kan – og bør i mange tilfeller - integreres som en del av det ordinære løpende nyhetsarbeidet. Breakingjournalistikk og graving er ikke motsetninger, slik vi ser at oppfatningen er i mange redaksjoner. Gode graveideer og -saker oppstår gjerne i nyhetsbildet og hos journalister med forkunnskaper og kilder. Det er mulig å identifisere potensielle graveprosjekter i nyhetsbildet og å videreutvikle dem. Denne tilnærmingen skiller seg fra den klassiske SUJO-modellen med oppstart-, midtveis- og sluttverksted. Modellen “Graving i nyhetsbildet” inneholder et kortere oppstartmøte, hyppige og korte møter med avsjekker og avklaringer underveis, samt en linje for linje-sjekk til slutt.
Oppstartsmøtet finner sted når ansvarlig leder beslutter at saken skal prioriteres videre. Reportasjeleder er til stede i møtet. Redaktør kan involveres i etterkant. Her er alternative sjekklister som kan brukes i oppstartmøtet:
Sjekkliste 1:
Sjekkliste 2:
Sjekkliste 3:
Reportasjeleder er tett på prosjektet og medarbeiderne. Gruppen deler prosjektmappe (Se 2.1 Mappestruktur), slik at reportasjeleder er oppdatert og kan bidra når det trengs. I tillegg har gruppen jevnlige og korte avsjekker og avklaringer ved behov.
Den/de første saken(e) har en linje for linje-sjekk, avhengig av kompleksitet i sakskomplekset og behovet ellers. Redaktør eller leder med delegert redaktørmyndighet er til stede. Det kan brukes samme sjekkliste som ved modell 1; tradisjonelt graveløp, der Vær varsom-plakaten er sentral:
Noen ganger er ikke det undersøkende arbeidet verken et tradisjonelt graveløp eller graving i nyhetsbildet, men et mellomlangt, nedskalert graveløp der det publiseres underveis og/eller til slutt. Her brukes gjerne færre ressurser enn i et stort graveprosjekt. Intervallene mellom oppstart-, midtveis- og sluttverkstedene er kortere enn i det tradisjonelle graveløpet. Noen redaksjoner kaller dette hverdagsgraving, andre kaller det graving i breaking-sporet eller avslørende journalistikk. Hva man kaller det er ikke så viktig. Det viktige er enighet i redaksjonen om hva de ulike begrepene innebærer og betyr i form av ressursbruk, arbeidsoppgaver og forventede resultat.
Kort oppsummert: Gjennomføring av graveprosjekter lettes av en gjennomtenkt metodikk. Vi har presentert to modeller for gjennomføring av graving:
SUJOs erfaring er at modellene gir journalister og graveledere retning, struktur og trygghet som sikrer at prosjekter blir utviklet på en systematisk måte og kommer kvalitetssjekket i mål. En innvending mot modellene er at de kan skape en form for rigiditet og konformitet som i verste fall kan hemme journalistisk kreativitet og omstillingsevne. Det er derfor viktig å gjenta at modellene er veiledere og verktøy som må tilpasses den enkelte redaksjons behov. Modellene skal ikke erstatte, men supplere aktiv og dynamisk reportasjeledelse.