SUJOs erfaring er at mange redaksjoner arbeider godt med etiske spørsmål i undersøkende prosjekter. Men vi ser at flere viktige diskusjoner og beslutninger tas sent i prosessen, og i noen tilfeller for sent slik at det får konsekvenser for sluttproduktet. Graveprosjekter har både blitt skrinlagt, blitt betydelig redusert i omfang eller møtt kritikk etter publisering fordi arbeidet har inneholdt elementer som har vært presseetisk problematiske.
Norsk presse trenger ingen leksjon i presseetikk. Generelt er den etiske standarden hos norske journalister og redaktører høy. Det finnes ingen egen presseetikk for undersøkende journalistikk, men vurderinger innen presseetikken kan være mer omfattende og vanskelige i undersøkende journalistikk enn i mer ordinær nyhetsjournalistikk. Metodebruken kan være uprøvd eller kontroversiell og kilder kan gjøre seg utilgjengelige for tilsvar eller samtidig imøtegåelse. En viktig forskjell er også at innsats og fallhøyde kan være betraktelig større enn i ordinær nyhetsjournalistikk. Å vektlegge etikken allerede fra start handler ikke bare om å ivareta kilder på en hensynsfull måte, være transparent ovenfor publikum og forvalte pressens samfunnsoppdrag. Det handler også om sikre at de mest kontroversielle påstandene som fremsettes er sannsynliggjort og underbygget på en tilfredsstillende måte. Dette er viktig for å forhindre at dyrebar og viktig journalistikk blir torpedert av aktører som står klare til å gripe fatt i den minste feil som kan ta oppmerksomhet vekk fra saken. Det finnes mange eksempler på at viktige undersøkende prosjekter får et annerledes etterspill i offentligheten enn det redaksjonen opprinnelig hadde tenkt:
Hvis metoden blir debatten, så har man ofte gjort noe feil (journalist).
Forskning fra Sverige viser også at aktører som utsettes for kritisk journalistikk forsøker å lage meta-debatter om journalisters metoder for å dreie oppmerksomheten vekk fra saken (Danielson, 2023). Det er selvsagt helt legitimt å kritisere pressen. Journalister som opptrer som vaktbikkjer på vegne av samfunnet må selv tåle å bli sett i kortene. Men for å unngå å havne i en situasjon der offentlighetens respons på en god journalistisk avsløring forsvinner i tekniske profesjonsdebatter, må faktagrunnlaget være bunnsolid, presisjonsnivået høyt og de etiske vurderingene gjennomtenkte og velbegrunnet fra begynnelsen. Allerede i oppstartsfasen bør derfor prosjektets etiske sider diskuteres på redaktørnivå. Sentrale spørsmål kan være:
Dette er store og komplekse spørsmål som ikke skal løses i oppstartsfasen. Hensikten er at de skal introduseres når man begynner, for så å bli hentet frem igjen underveis (Se 3.0 Graveledelse).
Kort oppsummert: De viktige etiske diskusjonene bør tas fra start, i oppstartmøtet, og være levende og selvkritiske gjennom hele prosjektet. Redaktørleddet bør involveres i disse diskusjonene, også i innledende fase. SUJOs erfaring er at dersom viktige etiske diskusjoner tas for seint, kan dette få konsekvenser for sluttproduktet.
Et spørsmål som melder seg i forlengelsen av dette er: Hvordan vet man på forhånd hvilke hypoteser som er aktuelle, og hvordan vet man hvilke etiske problemer som kan komme til å oppstå underveis? Svaret er at man ikke kan vite dette helt sikkert. Men som regel har man likevel gjerne en sterk formening om begge deler fordi man har en formening om hva saken er og hva slags historie redaksjonen ønsker å fortelle.
Ifølge de amerikanske forskerne James S. Ettema og Theodore L. Glasser (1998) så er fakta og historie gjensidig konstituerende i undersøkende journalistikk: «I sum kan man si at det er historien som styrer etableringen av fakta, samtidig som de tilgjengelige faktaene også sannsynliggjør en bestemt historie. Journalister erkjenner at faktaene begrenser valgene de kan ta, men de erkjenner også at de hele tiden tar valg» (s. 145). Ettema og Glasser hevder altså at journalisters fakta-undersøkelser betinges av vissheten om at sluttproduktet skal være en journalistisk historie. Og omvendt; historiens komposisjon og sammensetning betinges av faktaene som til enhver tid er tilgjengelig.
Man kan selvsagt være uenig i denne påstanden, mange journalister ville nok sagt at de finner alle faktaene først, for deretter å lage en historie. Poenget til Ettema og Glasser er at historiefortelling er en mer rotete og dynamisk prosess enn det journalister ofte gir inntrykk av. For det første hevder de at historiefortelling i undersøkende journalistikk som regel inneholder en rekke faste forteller-elementer, uavhengig av hva saken handler om. Siden undersøkende journalistikk ofte handler om å drive systemkritikk og å avsløre overtramp og maktmisbruk, tegnes det gjerne opp et moralsk univers av skyld og uskyld der ofre, overgripere og systemet får klart definerte roller. Når journalister påtar seg oppgaven å avdekke og fortelle om urett som har funnet sted, begår de altså en moralsk handling som gjør tolkningen av faktaopplysninger verdiladde. Mange journalister vil nok være dypt uenig i dette. Det virker jo smått absurd at kilder som for eksempel et regnskap eller et offentlig dokument, som av mange regnes som objektive kilder, blir ladet med journalistens verdier når de leses og brukes i en sak. Poenget til Ettema og Glasser er imidlertid at det er tolkningen av kilder og dokumenter som er verdiladde, og ikke dokumentene i seg selv. Dokumenter får altså sin betydning når det plasseres inn i en større sammenheng i dialog med andre kilder, andre dokumenter og den historien journalisten ønsker å fortelle.
Poenget med denne teoretiske utlegning er å synliggjøre to ting: For det første bør man begynne å tenke aktivt og selvkritisk på historiefortelling allerede fra start, siden historien uansett alltid er med journalisten på et underbevisst nivå. Man bør også vurdere i hvilke formater historien skal fortelles, slik at lydopptak tas fra start hvis det kan bli podcast, video hvis det kan bli film.
For det andre viser forskningen til Ettema og Glasser at historiefortelling har etiske og moralske dimensjoner man bør tenke nøye over for å unngå å bli felt i PFU. Noen spørsmål man kan stille for å vurdere de etiske sidene ved historiefortellingen er:
Å balansere det saklige med god og engasjerende historiefortelling er en hovedutfordring i historiefortelling i undersøkende journalistikk. Kravet til kompleksitet og dokumentasjon må veies opp mot kravet til historiefortelling – i dagens medievirkelighet har kampen om publikums oppmerksomhet trolig aldri vært hardere. Mange av de største mediene i Norge bruker mye tid og ressurser på å utvikle og mestre historiefortelling i ulike formater. I mindre redaksjoner ser vi at formidlingen av journalistikk ofte blir nedprioritert, og undersøkende saker kan i for stor grad bli publisert research. I en oppstartfase er publisering langt unna, og mye annet skal avklares først. Men viktige spørsmål om formidling bør likevel diskuteres i oppstartmøtet:
SUJOs erfaringer er at slike spørsmål ofte diskuteres for seint. Historiefortelling er en sentral del av det undersøkende arbeidet, ikke noe som bør gjøres til slutt. Viktige beslutninger bør tas i oppstartverkstedet for å hindre dobbeltarbeid, en ineffektiv arbeidsprosess og et svakere sluttprodukt. Her er noen spørsmål som kan bestemme om saken kan formidles som en historie:
En kritikk som gjerne rettes mot historiefortelling er at metoden forenkler en kompleks virkelighet. Fortellingen som metode gir mening og orden til opplevelser og kunnskap og skaper empati og forståelse. Men fortellingen kan også lage feilaktige kausale og temporale sammenhenger (Prescott‐Couch, 2024). Hendelser og aktører som ikke har noe med hverandre å gjøre kobles gjerne sammen for at historien skal gå opp i en høyere enhet. Fortellinger har dessuten en tendens til å alltid sette mennesket og menneskelig handling i sentrum. Sosiale strukturer og makro-fenomener som også kan spille en viktig rolle som forklaringsmodeller, har en tendens til å havne mer i bakgrunnen. Å vektlegge den menneskelige historien er ekstra problematisk i saker som egentlig ikke har noen naturlig historie og hovedperson. Når slike saker cases og dramatiseres, mer som publisistisk nødvendighet enn en integrert del av de journalistiske undersøkelsene, blir resultatet sjelden bra. I slike tilfeller bør man vurdere om det undersøkende arbeidet heller skal presenteres som en eller flere nyhetssaker.
Man kan ha veldig gode funn og så kan saken falle litt fordi man bruker litt for sterke fortellergrep. Blant annet ved at man overdramatiserer eller trekker historien litt for langt. Faktaene blir ikke presentert så bra [og nyansert] fordi de skal passe inn i en fortelling (redaksjonell leder).
En hovedutfordring i historiefortelling i undersøkende journalistikk er kanskje først og fremst at journalister har en tendens til å lage endimensjonale karakterer fordi man tror at det er dette publikum trenger for å forstå historien og saken. SUJOs erfaring er at publikum ikke engasjerer seg i eller tror på historier som forenkles og ikke fortelles sannferdig. Publikum vet at virkeligheten er mer kompleks og nyansert enn den gjerne fremstilles som i mediene: De fleste vet at et menneske eller et selskap ikke bare er godt, ondt eller korrupt eller at problematiske handlinger kan oppstå som en følge av en rekke uavhengige omstendigheter. Skal journalistikken være troverdig og ha gjennomslagskraft hos publikum i en digital offentlighet som preges av støy, forenkling og løgner, må journalister klare å formidle engasjert og sannferdig om verden i all dens kompleksitet.
Kort oppsummert: Tenk på og diskuter historiefortelling fra start, og hold diskusjonen levende gjennom arbeidet. En hovedutfordring er å balansere fakta og saklighet, kompleksitet og dokumentasjon med engasjerende historiefortelling. De etiske sidene med historiefortellingen bør diskuteres, som: