Hvordan bør vi organisere oss for å drive undersøkende journalistikk på best mulig måte? Dette er et spørsmål SUJO ofte får. Bør redaksjonen ha gravegruppe med faste, dedikerte journalister? Bør allround-journalister grave parallelt med nyhetsarbeidet, eller bør dedikerte journalister grave i en bestemt periode? Er løsningen en kombinasjon av dedikerte gravere og nye, rullerende medlemmer avhengig av saken?
SUJOs svar på spørsmålet kan kort oppsummeres slik: Det finnes ingen fasit her. Ingen former for organisering garanterer automatisk et godt journalistisk resultat. Alle typer organisering har fordeler og ulemper. Hva som passer for en redaksjon, med en type mandat, mannskap, ledelse eller størrelse, trenger ikke fungere for en annen. Viktige faktorer for å lykkes er uansett tydelige prioriteringer, aktiv ledelse, engasjerte journalister og bygging av kompetanse.
For frilansjournalister kan det være utfordrende å drive undersøkende journalistikk fordi de kan mangle flere viktige rammebetingelser: økonomiske ressurser, faglig fellesskap og ledelse. Mange ledere ønsker dessuten å ha innsikt og medbestemmelsesrett i metode-, kildevalg og etiske vurderinger, og frilansere kan derfor oppleve å få nei til undersøkende ideer og prosjekter. Å kunne vise at man har fulgt en systematisk arbeidsmetode og være åpen om valg og vurderinger man har gjort underveis, kan gjøre det lettere for frilansere å få saker publisert.
Frilansjournalister kan også oppleve en større grad av frihet i det undersøkende arbeidet, nettopp fordi de ikke er underlagt de samme strukturer og krav som faste ansatte journalister gjerne er. Denne friheten kan resultere i at man interesserer seg for andre temaer, får tilgang til andre saker og har en mer kreativ tilnærming til metode og formidling enn det som er rådende innad i etablerte redaksjoner.
Frilansere er dessuten gjerne drevet av en sterk indre motivasjon. Med manglende tilknytning til en redaksjon og ressursene man har i et slikt fellesskap, er det viktig å være dyktige på selvledelse. Sterk indre motivasjon og kunnskap om og erfaring med selvledelse, er faktorer som kan veie opp for manglende rammebetingelser.
Men det kan være særdeles krevende å grave alene uten å være tilknyttet en redaksjon. De aller fleste graveprosjekter har sitt utspring i redaksjonelle miljøer der det finnes strukturelle rammebetingelser som kan stimulere til graving.
SUJO ser tre hovedmåter å organisere graving på i norske redaksjoner:
Vi vil beskrive de ulike organiseringsformene og utdype hva vi ser er fordeler og ulemper med dem i det følgende.
En fordel med en fast gravegruppe er at medlemmene får tid og ro til å fordype seg i prosjekter uten støy og innblanding utenfra. Ifølge den svært begrensede forskningen som finnes på graveorganisering, er fast gravegruppe med fast ledelse og faste og dedikerte gravejournalister det som ser ut til å gi best kortsiktig resultat (Cancela, 2021; Van Eijk, 2005). Dedikerte gravejournalister kan opparbeide seg og utvikle kunnskap om graving over tid slik at de etter hvert blir spesialister på graving. De vil også kunne fordype seg i et fagfelt eller en sak på en annen måte enn en nyhetsjournalist som hele tiden må levere stoff. Journalister i faste gravegrupper har generelt høy trivsel og opplever sterkt faglig fellesskap. De deler metodisk kunnskap og erfaring, samtidig som de føler at de jobber med noe viktig. Når journalister har bred erfaring og drives av en indre motivasjon øker sjansen for å lykkes i kompliserte graveprosjekter. Det sier seg selv at det er lettere å gjenta en suksess enn å begynne på bar bakke hver gang.
En ulempe med fast gravegruppe er at journalister utenfor gruppen ikke får mulighet til å grave, og de heller ikke opparbeider seg kompetanse på hva som kan være et potensielt undersøkende prosjekt. Gravekompetansen holdes internt i gravegruppen. Slutter gravejournalistene, forsvinner også kompetansen ut døren. Sitter gravegruppen fysisk og mentalt for langt fra nyhetsbildet, kan tilfang av ideer blir for avhengig av enkeltpersoner og vilkårlig tips. Det kan også oppstå en følelse av et A- og et B-lag i redaksjonen der den eksklusive gravegruppen ser på seg selv og/eller oppfattes som A-laget, fordi de slipper turnusbelastning og kan konsentrere seg utelukkende om prestisjeprosjekter (Cancela, 2021). Kollegaer som ikke graver kan erfare at de må produsere flere saker for å kompensere for kollegaene som er fritatt fra turnus. En annen ulempe med fast gravegruppe er at journalister og mellomledere i andre deler av redaksjonen kan overse åpenbare grave-saker i sine kildenettverk og dekningsområder fordi de automatisk tenker at graving er forbeholdt gravegruppa. Uten god kommunikasjon på tvers av organisasjonen kan derfor faste gravegrupper faktisk være et hinder for undersøkende journalistikk. Vi har skrevet mer inngående om hvordan man kan motvirke dette under fanen “3.0 Graveledelse”.
Et alternativ til faste gravegrupper kan være rullerende gravegrupper med fast graveledelse. Her får nye medlemmer etter tur prøve seg, samtidig som gravekompetansen blir beholdt og overført til flere. Dette sikrer en mer demokratisk spredning av gravekunnskap. Samtidig er denne formen for organisering av undersøkende journalistikk mer ressurskrevende å gjennomføre. Likevel, ønsker man langsiktige og varige resultater, er dette trolig den mest hensiktsmessige måten å organisere graving på (Cancela, 2021).
Fordelene med gravenav er at man lettere kan kombinere metodisk kompetanse fra gravegruppa med ideer og sakskompetanse fra hele redaksjonen. Sammen kan sportsjournalisten som har inngående kunnskap om feltet og gode kilder, og den undersøkende journalisten med inngående kunnskap om innsyn og metodikk, bli et sterkt team. Jobber redaksjonen bevisst med undersøkende journalistikk på forskjellige tematiske felt, kan gravekompetanse slik bygges systematisk i redaksjonen:
De flinkeste hos oss er blitt superflinke. Jeg merker at for hvert prosjekt de gjennomfører så tilegner de seg ny kompetanse, som gjør det lettere å sette i gang neste prosjekt (redaksjonell leder).
Gravenav krever aktiv graveledelse. Med en slik horisontal struktur er det fort gjort at ansvaret spres på for mange og at kommandolinjene blir uklare. En annen ulempe med denne formen for organisering er at prosjekter i gravenav kan ta lenger tid, siden journalistene gjerne samarbeider for første gang og ikke alle kan arbeide undersøkende på fulltid.
Den mest vanlige måten å organisere graving på i lokale og regionale medier er å kombinere graving og ordinært nyhetsarbeid. En fordel med en slik dynamisk organisering, er at det gjerne er i nyhetsfeltet journalistene har gode kilder og der gravesakene oppstår (Feldstein, 2007; Wuergler & Cancela, 2022). I enkelte redaksjoner blir breaking og graving gjerne sett på som to motstridende måter å arbeide journalistisk på. Satt på spissen: Løpende nyheter handler om tempo, mange saker, få kilder og enkle metoder. Graving på sin side handler om omfattende tidsbruk, fordypning, kildemengde, kildebredde og variasjon i metode:
Av og til kan det irritere meg at det hos enkelte høres ut som prioriteringene står mellom god og dårlig journalistikk. Men prioriteringen mellom breaking og graving står egentlig mellom to ulike typer god journalistikk (redaksjonell leder).
SUJO mener i likhet med denne lederen at motsetningen mellom breaking og graving er falsk, og at det beste resultatet oppstår når disse journalistiske satsningsområdene får lov til å sameksistere på en konstruktiv måte. Mange av de mest kjente graveprosjektene i Norge de siste årene har startet som hendelsesnyheter.
Hvis du har utgangspunkt i en nyhetshendelse, så er jo allerede dagsorden satt. Da er du på en måte inni et nyhetsspor allerede. Det tror jeg er en stor fordel (redaksjonell leder).
I breaking-journalistikken handler det først og fremst om å fortelle om hva som har skjedd, mens i graving handler det om å gå bak nyhetene og avsløre hvorfor og hvordan noe har skjedd. Overgangen mellom disse to fasene er imidlertid glidende. Ofte kan det fremkomme viktig informasjon med en gang en hendelse skjer som kan være mye vanskeligere å få ut på et senere tidspunkt. En redaksjonell leder vi intervjuet sier at rykking og tilstedeværelse faktisk kan være en forutsetning for å kunne avsløre kritikkverdige forhold:
Utrolig mange avsløringer tar utgangspunkt i noe som har skjedd. Og det aller beste tidspunktet å få informasjon om noe som har skjedd, er når det skjer (redaksjonell leder).
I alt snakket om symbolske definisjoner og metodikk kan det oppstå en organisatorisk tvangstrøye som gjør at en ikke griper mulighetene som oppstår. Det er viktig for SUJO å minne om at av og til handler journalistikk bare om å komme seg ut, og så ta det videre derfra. Spesielt for mindre medier med høyt produksjonspress og lite ressurser kan derfor graving i nyhetsløpet være en fruktbar måte å organisere den undersøkende journalistikken på.
De færreste sakene vil jo ende med SKUP-rapport. Men uansett så vil du finne interessante ting, og du vil få en, to, tre, fire kanskje, interessante nyhetssaker. Sånn at du får [uansett] et godt miniprosjekt og du har en god nyhetsdekning. Så du vil aldri tape på å prøve å grave i nyhetsløpet (journalist).
Denne organisasjonsformen forutsetter imidlertid dedikerte reportere med en journalistisk teft. Samtidig kan det være vanskelig å lykkes med å gjenta graving i nyhetsløpet hvis det står og faller på dyktige enkeltpersoner. Likevel, vår erfaring tilsier at det er i nyhetsløpet man ofte finner ansporinger til de beste og minst ressurskrevende graveideene. Skal man lykkes med denne måten å organisere graving på, må man trene opp redaksjonen til å identifisere saker og hendelser som kan videreutvikles til å bli graveprosjekter. For å klare det, må man først klargjøre hva som kjennetegner en god graveidé.
Kort oppsummert: SUJO ser tre hovedmåter å organisere graving på:
Ingen former for organisering garanterer automatisk et godt journalistisk resultat. Alle typer organisering har fordeler og ulemper, som beskrevet i dette kapittelet.