Mange journalister tror undersøkende journalistikk er mye vanskeligere enn det er (journalist).
De fleste redaksjoner har ønske og ambisjoner om å drive undersøkende journalistikk. Men hva er egentlig undersøkende journalistikk? Og hvordan skiller undersøkende journalistikk, eller gravejournalistikk, seg fra mer ordinær nyhetsjobbing? Blant journalister, redaktører og forskere råder det ulike - og ofte sterke - oppfatninger om hvordan man bør forstå, avgrense og definere begrepet undersøkende journalistikk. Med et mål om å styrke og utvikle den undersøkende journalistikken i Norge, særlig i regionale og lokale medier, er SUJO selv en aktør i denne pågående diskusjonen.
SUJO definerer undersøkende journalistikk som en særskilt form for kritisk og sannhetssøkende journalistikk med mål om å avdekke og avsløre kritikkverdig forhold, overtramp og/eller overskridelser i samfunnet. SUJO har ikke funnet opp hjulet her, vår definisjon er inspirert av forskning på feltet som igjen er påvirket av hvordan fremtredende journalister i bransjen definerer undersøkende journalistikk. SUJO bruker begrepene “undersøkende journalistikk” og “gravejournalistikk” om hverandre, fordi de for oss er ensbetydende. Andre aktører i medie-Norge skiller mellom “graving” og “undersøkende journalistikk”, og noen har negative assosiasjoner til det ene begrepet, men ikke det andre (Se 1.1.2- 1.1.5).
I den internasjonale forskningslitteraturen eksisterer det mange og ulike definisjoner av undersøkende journalistikk. Ofte beskrives undersøkende journalistikk som “omfattende og dyptgående journalistikk om kritikkverdig forhold, systemsvikt eller sosiale problemer, som avdekkes av journalister og som har offentlig interesse” (Lanosga, 2014, s. 492). En annen kjent definisjon kommer fra Václav Štětka og Henrik Örnebring. De gjør en sammenstilling av mange definisjoner fra forskningslitteraturen og konkluderer med at undersøkende journalistikk kan forstås som “vedvarende journalistisk dekning av moralske og lovmessige overskridelser begått av maktmennesker, som krever mer tid og ressurser enn ordinær nyhetsjobbing” (2013, s. 415).
Undersøkende journalistikk fremstilles altså gjerne som mer omfattende og mer grundig journalistikk enn ordinær nyhetsjobbing. Siden undersøkende journalistikk går mer i dybden, er den også som regel mer tid- og ressurskrevende. Undersøkende journalistikk er ifølge mange forskere journalistikk som handler om feil, overgrep eller sosiale problemer som blir bragt fram i lyset av journalister. Disse definisjonene er tett knyttet til pressens samfunnsoppdrag og forestillingen om at mediene skal fungere som Den fjerde statsmakt. Felles for de to definisjonene vi har valgt å trekke frem her, er at de er ganske romslige og korte. Men det finnes også akademikere og journalister som argumenterer for både smalere og lengre definisjoner.
Den amerikanske forskeren James Aucoin mener for eksempel at en undersøkende nyhetssak må inneholde følgende fem kriterier: “(1) eksponering av ny og ukjent informasjon (2) som er viktig for offentligheten å vite (3) og som noen enkeltpersoner eller organisasjoner ønsker å holde skjult, (4) men som avsløres gjennom selvstendig, journalistisk graving (5) der målet er å skape en samfunnsmessig endring” (2005, s. 91). I tillegg til å hevde at undersøkende journalistikk eksponerer ny informasjon, forutsetter også definisjonen et motiv fra de aktørene som underlegges journalistiske undersøkelser, nemlig at de ønsker å holde noe skjult. I tillegg er Aucoin opptatt av at ideen til undersøkelsen skal komme fra journalisten(e) selv, og at informasjon skal være avslørt eller avdekket gjennom selvstendig og tidkrevende graving, med mål om at det skal skje endring i samfunnet.
Denne definisjonen har sitt utspring i den amerikanske organisasjonen Investigative Reporters and Editors (IRE). IRE ble etablert i 1975 av en liten gruppe amerikanske journalister som ønsket å styrke og utvikle undersøkende journalistikk i USA. Opp gjennom årene har det vært intern uenighet i organisasjonen om hvordan man skal definere og avgrense undersøkende journalistikk. Mens enkelte medlemmer har argumentert for at undersøkende journalistikk ikke kan være basert på lekkasjer eller tips fra eksterne, har andre ment at undersøkende journalistikk må avsløre noe som noen aktivt forsøker å holde skjult. Begge disse strenge kriteriene har etter hvert blitt utfaset.
I dag definerer IRE undersøkende journalistikk som “selvinitierte journalistiske undersøkelser om samfunnsmessig forhold som har betydning for publikum. I mange tilfeller ønsker aktører som utsettes for journalistiske undersøkelser at saken ikke blir belyst” (2025). Denne definisjonen fremhever også at de journalistiske undersøkelsene skjer på eget initiativ og at sakens tema skal være viktig for publikum, men den er mindre bastant når det gjelder motpartens ønske om å holde noe skjult. Her kan det eksistere motstand. Men der IRE tidligere spesifiserte eksplitt at undersøkende journalistikk ikke kunne være et resultat av tips fra kilder eller varslere, skriver de nå at det er de journalistiske undersøkelsene, og ikke selve idéen til saken, som må skje på selvstendig grunnlag.
Grunnen til at vi nevner IRE her, er fordi organisasjonen også er viktig i norsk sammenheng. IRE har hatt indirekte innflytelse på hvordan norske journalister forstår og definerer undersøkende journalistikk gjennom etableringen av søsterorganisasjonen Stiftelsen for en Kritisk og Undersøkende Presse (SKUP). SKUP ble etablert i 1991 (da først som Sammenslutningen for en Kritisk og Undersøkende Presse), etter at en gruppe norske og svenske journalister hadde vært på inspirasjonsreise til USA. Der besøkte de flere aviser hvor reportere og redaktører var sentrale medlemmer i IRE. En av de mest sentrale medlemmene i IRE, Robert Green, ble senere invitert til Norge for å holde åpningstalen på den første SKUP-samlingen i 1990.
I tillegg til å være Norges største konferanse og konkurranse innen undersøkende journalistikk er SKUP (og senere også Data-SKUP) i dag en særdeles viktig delingsarena for gravekompetanse blant norske journalister. SKUP er åpen for alle redaktørstyrte medier, men det er de største mediene som dominerer konkurransen og dermed i stor grad er premissleverandører for hva som til enhver tid regnes som god bransjestandard for undersøkende journalistikk i Norge.
Jeg tror ofte at lokalavisjournalister føler de jobber i en helt annen verden enn det som trekkes fram som god gravejournalistikk. Ofte er det like mange som har skrevet og vært med på en SKUP-rapport, som det det totale antallet redaksjonelt ansatte vi har (redaksjonell leder).
SUJO mener det er viktig å avmystifisere og demokratisere begrepet “undersøkende journalistikk”, fordi vi ser at det kan senke terskelen for å faktisk sette i gang med graving. En historie som går igjen fra mindre redaksjoner, er at mange journalister og redaktører kjenner seg fremmedgjorte i møte med den undersøkende journalistikken som lages av riksmediene. SUJO mener derfor at lokale og mindre medier må lage undersøkende journalistikk innenfor rammene som styrer deres arbeidshverdag.
SUJO mener det er positivt at det ikke eksisterer én felles forståelse og definisjon av begrepene “undersøkende journalistikk” og “gravejournalistikk” i norske redaksjoner. For det første viser det at ingen “eier” definisjoner. For det andre vitner det om en vital journalistisk praksis i stadig utvikling, der det er plass til ulike aktører med forskjellige ambisjoner, ressurser, dekningsområder og tilnærminger til det journalistiske samfunnsoppdraget. SUJO synes dette er spesielt relevant å påpeke i møte med mindre redaksjoner som har en tendens til å tenke at undersøkende journalistikk er noe eksklusivt og spesialisert som bare andre - og gjerne større redaksjoner – har tid og ressurser til å gjøre.
Som mellomstor eller liten mediebedrift er det lett å si at gravejournalistikk ligger utenfor bedriftens kompetanseområde og budsjett. Men det trenger ikke være slik. Det er viktig å minne om at noen av de mest normative og konservative definisjonene med utspring i elite-organisasjoner som IRE, ikke nødvendigvis passer for mindre og lokale medier. Vår kartlegging av vilkårene for undersøkende journalistikk i Norge viser at det er mulig å grave i mindre redaksjoner, selv om det journalistiske mandatet og de strukturelle og symbolske rammebetingelsene er annerledes enn i riksmediene. Vi anbefaler derfor at alle medier med graveambisjoner diskuterer hvordan de kan definere undersøkende journalistikk, og så tilpasse kriteriene fra de normative definisjonene til sin kontekst.
I forlengelsen av dette, er det viktig å påpeke forskjellen mellom å demokratisere og å utvanne begrepet undersøkende journalistikk.
Her ønsker SUJO å være tydelige: All journalistikk i norske medier er ikke undersøkende. Det er heller ikke slik at alle saker som presenteres som undersøkende i norsk presse oppfyller alle kriteriene i noen av de mest konservative elitedefinisjonene. Men hvis vi forutsetter at undersøkende journalistikk alltid skal innebære en avsløring av noe som noen forsøker å holde skjult (Se 1.1.1 Elitedefinisjoner), så gjør det utvalget av denne type journalistikk i Norge svært begrenset. Selv om undersøkende journalistikk selvsagt bør ha et mål om å avsløre, så mener SUJO at graving ikke kan reduseres til å bare handle om blanke avsløringer.
Undersøkende journalistikk kan også innebære å synliggjøre nye sammenhenger mellom allerede kjente fakta, og det kan innebære å gå bakom nyhetsbildet og forklare hvorfor noe har skjedd. Uavhengig av hvilken tilnærming man vektlegger, så er det viktig at man som redaksjon diskuterer seg fram til en felles definisjon før man begynner å grave.
Årsaken til at vi anbefaler å enes om en felles definisjon innad i redaksjonen, er fordi vi ser at ulike oppfatninger og negative assosiasjoner til begrepet “undersøkende journalistikk” og “gravejournalistikk” er hindre for graving. Enkelte redaksjonsledere forteller at de unnlater å bruke begrepet graving fordi det signaliserer stor ressursbruk, tidkrevende saker, journalister som graver seg bort og prosjekter som eser ut og blir en påkjenning for redaksjonen. Hos andre redaksjoner kan det eksistere uklare og gjerne motstridende oppfatninger av hvordan man skal definere arbeidet. Alt dette snakket om definisjoner og begreper kan kanskje virke i overkant detaljorientert og ubetydelig i den store sammenhengen. Men det tror vi ikke at det er. Definisjoner og begreper er nemlig ikke bare tomme ord, de skaper felles virkelighetsforståelser og betinger både menneskelig handling og samhandling (Carlson & Lewis, 2020).
Hvis det er motstridende oppfatninger og ikke en felles redaksjonell forståelse av hva man legger i begrepet undersøkende journalistikk, kan det i verste fall føre til retningsløse prosjekter der ambisjonene er uklare og målene ikke blir nådd, samtidig som man sløser bort både tid og penger. Trår man feil med et undersøkende prosjekt én gang, er det lett for at man ikke prøver igjen. Både journalister og ledere forteller at negative erfaringer kan bli brukt som argument for å prioritere vekk større journalistiske sakskomplekser ved neste korsvei. Det er derfor viktig for SUJO å snakke om ulike definisjoner av undersøkende journalistikk, både for å utfordre journalister og redaksjonelle lederes forforståelse av gravejournalistikk og undersøkende journalistikk, men også for å vise at begrepene er i spill og kan mobiliseres på en konstruktiv måte i den enkelte redaksjon.
For å gjøre dette viktige arbeidet enklere har vi med utgangspunkt i forskningslitteratur, kombinert med SUJOs erfaringer, etablert noen fellestrekk som kan danne grunnlaget for en redaksjonell oppfatning for hva som kjennetegner undersøkende journalistikk på tvers av alle typer medier. Disse fellestrekkene handler om (1) motiv og mål for journalistikken (2) sannhetssøkende innsats og (3) metode, kilder og systematikk.
Det er viktig å understreke at disse fellestrekkene sjelden opptrer samtidig og likeverdig i alle former for undersøkende journalistikk. Tvert imot pleier motiv, sannhetssøkende innsats, metodikk og kildekritikk som regel å variere i styrke og kombinasjon fra prosjekt til prosjekt. For å visualisere dette har Bjerknes (2022) laget denne figuren som viser hvordan grensene mellom ordinær nyhetsjobbing og undersøkende journalistikk kan sies å være flytende:
Modellen viser at nyhetssaker kan inneholde ulike egenskaper når det gjelder metodebruk, antall og typer kilder, motiv, sannhetssøkende innsats og systematikk. I den enkleste og mest kildestyrte formen for nyhetsjournalistikk intervjuer journalisten én kilde, rapporterer og videreformidler det kilden har sagt. Mer gjennomarbeidede nyhetssaker har et større faktagrunnlag der kildenes påstander utsettes for både tilsvar og nyansering. Poenget er at jo lenger man beveger seg mot høyre på de ulike parameterne på figuren, jo mer undersøkende og sikrere blir saken og jo mer systematisk jobbes det: Kildegrunnlaget blir bedre og bredere, metodene mer varierte og alle essensielle faktaopplysninger og påstander blir utsatt for selvstendige journalistiske undersøkelser.
Hvis vi skal utlede én egenskap som kjennetegner undersøkende journalistikk, uavhengig av om den har et mål om å avsløre ny informasjon, sammenstille kjent informasjon eller gå bakom en nyhetshendelse, så er det at den sannhetssøkende innsatsen er selvstendig og betydelig i undersøkende journalistikk. Et viktig spørsmål som melder seg i etterkant av dette, er hvilken definisjon av undersøkende journalistikk vi kommer til å bruke i resten av kunnskapsbasen. Som nevnt innledningsvis definerer SUJO undersøkende journalistikk som en særskilt form for kritisk og sannhetssøkende journalistikk med mål om å avdekke og avsløre kritikkverdig forhold, overtramp og/eller overskridelser i samfunnet. SUJO mener altså at det bør være et mål å avdekke og avsløre. Om det går an, vet man selvsagt ikke før man har lagt ned en betydelig og selvstendig sannhetssøkende innsats. Det er derfor først og fremst innsatsen som gjør journalistikken undersøkende, ikke temaet som undersøkes eller hva journalistikken eventuelt kan føre til.
I fortsettelsen av kunnskapsbasen vil vi legge til grunn SUJOs definisjon når vi bruker begrepene undersøkende journalistikk og graving. Selv om vi i dette delkapitlet har «dekonstruert» begrepet for å vise hvordan det forstås ulikt og hvordan det kan informere praksis, så vil det være både lite hensiktsmessig og ganske forvirrende å gjenta denne øvelsen når vi introduserer andre temaer.
Kort oppsummert: Hovedbudskapet vårt i dette delkapitlet er at hvordan man definerer undersøkende journalistikk påvirker organiseringen og gjennomføringen av graving. Ingen eier definisjonen av undersøkende journalistikk. Vi mener at den enkelte redaksjon bør lage sine egne definisjoner – tilpasset redaksjonelle behov, tilgjengelig kompetanse og økonomiske rammebetingelser. Da har man lagt et viktig grunnlag for en felles arbeidsmetodikk.
Viktige spørsmål å diskutere før redaksjonen går i gang med undersøkende prosjekter er:
Uten felles enighet om en definisjon og en diskusjon om disse spørsmålene, er det vanskelig for både journalister og redaktører å vite hva som er målet og rammene for den undersøkende journalistikken.