En systematisk arbeidsmåte er vanlig i redaksjoner som jobber mye med undersøkende journalistikk. Men det kan være uvant for andre, spesielt mindre redaksjoner og redaksjoner med stort produksjonspress. Vår erfaring er at inndelingen av gravearbeidet i tre faser – oppstart-, midtveis- og sluttfasen - gir journalister og graveledere retning, struktur og trygghet som sikrer at prosjekter blir utviklet på en systematisk måte og kommer kvalitetssjekket i mål. Sentralt i de tre fasene er tre verksteder, eller arbeidsmøter, som sikrer fremdrift og sikker publisering.
I oppstartverkstedet er målet å utvikle idéen på best mulig vis. Ansvar og roller avklares, og det lages en tidsplan for gjennomføringen av prosjektet. Dato for både midtveis- og sluttverksted settes. SUJOs erfaring er at en tidsplan bidrar til struktur og fremdrift, og er et godt middel mot å grave seg ned eller bort. Midtveismøtet er første milepæl, der mye av arbeidet bør være gjort og første utkast til sak foreligger. Uten denne tidlige deadlinen, og kun med deadline for sluttverksted, er det SUJOs erfaring at arbeidet kan miste fart og retning.
Andre sentrale spørsmål i oppstartsverkstedet er hva som er relevante metoder og aktuelle kilder. I et midtveismøte er status for arbeidet sentralt. Viktige spørsmål her er: Hva er våre største utfordringer? Og hva gjenstår? Et utkast til saken bør presenteres i dette møtet, og foreløpig plan for publisering lages. Sentralt i sluttmøtet er linje for linje-gjennomgang av det som skal publiseres. Her fordeles ansvar i publiseringsfasen, og det lages planer for videre oppfølging og ansvarsfordeling.
Som vektlagt tidligere, er det viktig at diskusjoner om metode, etikk, systematikk, hypoteser og formidling skjer kontinuerlig, og ikke bare i de tre møtene. Verkstedmodellen er inspirert av Uppdrag granskning i SVT. Men det er stor forskjell på langsiktig arbeid med timelange svenske TV-dokumentarer og undersøkende journalistikk i en mindre norsk lokalavis eller graving i nyhetsbildet. SUJO har derfor, basert på våre erfaringer siden senterets oppstart, justert og videreutviklet modellen slik at den kan brukes både på enkeltprosjekter av ulik størrelse og på graving i nyhetsbildet. Vi skiller altså mellom to ulike former for graving i modellen:
Det er viktig å understreke at modellene ikke er rigide former som journalistikken skal presses inn i. Noen ganger kan en nyhetshendelse bli løftet ut av nyhetsbildet for å løses i et graveløp (1). Andre ganger går tradisjonelle graveløp over i nyhetsdekning (2). Slike vurderinger må gjøres fortløpende. SUJO opplever at journalister kan uttrykke frustrasjon over at graveprosjektet deres “ikke passer inn i SUJO-modellen". Derfor er det viktig å fremheve at modellene ikke skal være tvangstrøyer. Tvert imot: De er tenkt som veiledere og verktøy som skal stimulere til mer systematisk arbeid med undersøkende journalistikk, og modellene må derfor tilpasses hver enkelt redaksjons behov. Modellene skal ikke erstatte, men supplere aktiv og dynamisk reportasjeledelse. For at de skal ha denne funksjonen må ikke modellene være for detaljerte, med for mange sjekklister og punkter. Da kan de oppleves som begrensende.